Ole og Berit bodde 10 år på Mokk i Ogndal som forpaktere. Da gruvedriften i Ogndal gikk mot slutten omkring 1880, hadde de nok vurdert fremtiden sin i Ogndal, de var kun var bygslere på Mokk. Da Berit også hadde odel på hjemgårde Øvre Sem, var nok beslutningen om å flytte til Sparbu ganske nærliggende.
På våren 1782 hadde de nok bestemt seg for å forlate Mokk for å overta Øvre Sem i Sparbu. Den 28 april 1782 legger de ut fra Mokk med kurs for Sparbu. I de dager var veiforholdene ikke som i våre dager, og i vårløysinga trolig til dels ufremkommelig. Denne våren hadde været vært stabilt og kaldt i mange dager etter en mildværsperiode, og det hadde dannet en sterk skare på snøen. Siden turen over fjellet var en god del kortere enn langs veien, tok de sjansen og la ivei direkte mot Sparbu. Denne våren hadde været vært stabilt og kaldt i mange dager etter en mildværsperiode, og det hadde dannet en sterk skare på snøen.
Det var nok et stort følge som satte ivei, en familie på 7 med smått og stort. I tillegg var det nok hjelpesmenn med på turen. Foruten Ole og Berit, var de fem barna i alder 2 til 7 år. Berit var i tillegg gravid i 6te måned.
De reiste trolig om natten og rastet om dagen, da skaren antagelig ble oppløst av vårsola. Inne på fjellet vest for Lauvvatnet rastet de under ei furu. I denne furua skar Ole inn et minne om ferden. Denne furua står inne på fjellet den dag i dag, er kjent som «Schiefloefurua».
På rasten de gjorde i 1782 skar Ole inn minnet «O.P.S.S. D. 29 ap 1782». «Inskripsjonen» står i furua den dag i dag og er godt lesbar.
Schiefloefurua ble tidlig ansett som bevaringsverdig, og i Stamtavle over Skjeflo-slegten (1910) står det: «Denne furu har av skoghuggerne været sparet indtil den dag i dag, ganske vist av pietet mot den dristige fjeldvandrer. Nu har man desuten faat landbruks-departementets skriftlige ord for at træet fremdeles skal faa staa urørt av forstvæsenet.»
Den vågale reisen over fjellet fra Mokk til Øvre Sem forløp videre uten større problemer, og Ole og Berit med følge nådde Øvre Sem i god behold.
Det sies av folk som er kjent på Henningfjellet at flyttefølget trolig må ha rastet ett sted i tillegg til rasten ved Lauvvatnet. Avstanden fra Schiefloefurua til Øvre Sem er så lang at det ville vært vanskelig for et slikt følge å greie denne strekningen på en dag.
Det finnes ei furu ved Heggstadtjønna inne på Henningfjellet som har en inskripsjon. Men inskripsjonen på denne furua er såpass vanskelig å tyde at man ikke kan fastslå med sikkerhet at den stammer fra turen som Ole og Berit foretok over fjellet i april 1782.
En notis i Trønderavisa (av Aha) i 1982 gjorde oppmerksom på et spesielt 200-års jubileum. Et utdrag fra notisen lyder som følger:
«Inne på fjellet mellom Lauvvatnet og Høgmannen på Båbufjellet står det ei gamal furu som den 29. april i år kunne feire eit merkeleg jubileum. I stammen på dette treet, som i daglegtale blir kalla «Schiefloe-furua», vart det nemleg for 200 år sian skåre inn bokstavene O.P.S.S. og datoen 29. april 1782. Soga attom dette vil eg skrive nokre ord om.
I 1770-åra budde det ein mann med huslyden sin på Mokk gård på Gaulstad. Namnet hans var Ole Pedersen Schiefloe, og han var frå garden Skjevlo i Ogndal. Kona hans var Berte Olsdatter frå garden Sem ved Leksdalsvatnet. Ole åtte Mokk, som han kjøpte da han vart tilsett som stiger ved «Gulstad og Mok Kobber-gruber».
Ole hadde i ung alder reist til Sverige og hadde der fått opplæring i bergmannskunsten. Kobbergruvene ved Gaulstad og Mokk gjekk ikkje særleg bra kring 1780. Ole og huslyden hans planla da at dei skulle selge Mokk og flytte til Øvre Sem ved Leksdalsvatnet. Kona Berte var eldste datter på Sem og hadde odelsrett til garden. I ætteboka til Schiefloe-slekta frå 1910 kan ein lesa om slektas stamfar og om reisa frå Mokk til Øvre Sem den 29. april i 1782.
No 200 år seinare er det grunn til å stoppe opp og tenke litt på denne «vovelige færd» frå Mokk til Øvre Sem. 200-årsdagen skulle ha vore markert på ein skikkeleg måte. Kanskje med ein trim-tur? No er ikkje våren noko heldig tid for ein slik tur, men i førte halvdel av august er det fint i fjellet. Eit slikt arrangement kunne kanskje ha vore ei oppgåve for historielaga i Ogndal og Sparbu? Dette må vel vere lokal kulturhistorie av beste merke. Det hadde kanskje og vore ein tanke å lage eit lite festskrift i høve jubileet? Om det blir noko av ein slik trimtur så trur eg sikkert at lokale kjentfolk ville vere med og vise veg fram til Schiefloe-furua. Det kunne bli ein fin tur med kaffekos og mykje prat kring bålet.»
Det er verd å merke seg at i 2032, dvs. om kun 8 år, er det nytt jubileum i Schiefloeslekten, 250 år siden den berømte flytteferden på skare fra Ogndal til Sparbu.