Etter at den første slektsboka Stamtavle over Schjeflo-slegten (1910) av P. O. Schiefloe ble utgitt, satte den igang tanker og diskusjon om å gjøre noe mer for å samle slekten. I den første årboka av 1916 i innledningen kan man lese:
«En av de første, som begynte at tale om, at noget burde gjøres for at faa istand slegtsstevner og samle slegten om noget, der kunde gi positive resultater, var kasserer J. K. Wengstad. Ved flere leiligheder km han og nedskriveren (?) av disse linjer i samtale om dette spørgsmaal. Vi blev enig om, at det som først burde fosøkes var, at faa slegten samlet til reisning av en mondesten for vor stamfar, samt at forsøke blant slegten at samle penge til et fond, der paa forskjellig maate kunde blive saa at sige slegtens «økonomiske rygstød».
Det ble så opprettet en arbeidskommité som satte igang arbeide med å planlegge slektens første slektsstevne, og arbeide for å reise en slektsbauta som skulle avdukes på slektsstevnet. De sendte ut en innbydelse, datert 21. mai 1916, som er referert i Årbok I av 1916, hvor det bl.a. skrives:
«Det er i takknemmelighet for alt det gode i evner og karakter, de gamle har erhvervet og nedlagt i slekten, vi føler trang tul at hædre deres minde. Begyndelsen har vi tænkt mest passende kunde gjøres i form av en bauta, reist paa ættegaarden Sem til minde om OVERSTIGER OLE SCHIEFLOE, hvem vi regner som stamfar. Den nuværende eier av gaarden, hr. J. K. Schiefloe har hertil lovet skjøte paa den gamle hustomt, som vil bli indhegnet og fredet.»
Videre arbeide med bautaen er også beskrevet i Årbok I av 1916.
«Komiteen var enig om, at bautaen burde bli reist allerede i sommer (1916), og at det burde være en almindelig norsk graastein omgivet av mindre stene, der symboliserede stamfarens børn.
Tegning til bautaen blev erhvervet hos domkirkearkitekt Albertsen; men ulige vanskeligere var det, at finde en skikket sten, og før den var fundet, vovet vi ikke at utsende indbydelse til slegten. Endelig fandt man en passende sten i et berg ved Koldset i Sparbu. Dette var i slutningen av mai og nu blev slegtstevnet fastsat til søndag den 9de juli og indbydelse til slegten utsendt.
Det viste sig imidlertid vanskelig at skaffe duelige stenarbeidere; men ved stor elskværdighet blev en av domkirkens stenhuggere stillet til vor raadighet og anvisning paa et par stenarbeidere.
Stenen blev nu drevet ut av berget og med store omkostninger og vanskeligheter transportert den 11 mil lange vei til Sem. Da den skulde bearbeides taalte den ikke denne behandling; men gik i to stykker. Det var da kun 14 dage til avsløringsdagen, saa nu var «gode raad dyre».
I et berg i ættegaardens utmark fik man saa fremdrevet en velskikket sten. Den var baade stor og tung; men ved hjelp av vogne, slæder, patenttaljer, mange folk og heste, kom den endelig til sit bestemmelsessted en lys sommernatt sist i juni. Stenarbeiderne gik nu løs paa «kjæmpen», mens en større f’ok arbeidere gik igang med fundamenteringsarbeider. Saavel bautaen, som de smaa stene blev nedsat i solid betongfundament, og 3-4 dage før avsløringsdagen var bautaen paa plads.»
De 11 steiner som omkranser bautaen symboliserer Berit Olsdtr. Sem og de 10 barna som vokste opp.